SUNBURN

CHAU

Da var det på tide å reise. Har ikke helt gått opp for meg enda, og det kommer til å bli kjempe rart å komme hjem. Men også litt godt. Nå som jeg den siste uken har fokusert så mye på at jeg skal hjem, må jeg si det rett og slett er deilig å få det overstått. Endelig kunne rive siste delen av plasteret.

Så dere kan forvente en blek, musku(l)LØS jentente med nå litt for trange bukser, men også en som har hatt sine livs beste måneder, blitt kjent med et nytt land, dets kultur, systemer og herlige befolkning. Jeg kunne virkelig ikke bedt om noe mer enn hva jeg har fått her. Kan ikke si annet at det har vært fantastisk!

(og dette blir vel da min siste og 132. post. Ikke dårlig altså!)

syk for 5 gang, kjempe goy

We’ve made a difference!

Dear All,

Hope you are all very good and lots relax afther the exams. I`m sending you all these mail, to let you know that yesterday I have meet with Guido, to speak about the security of the appartment. Yes, afther all the insecure problems that we had, We are very concerned, and we agree that if we keep on using these appartment we will do lots of changes, like putting a 24 hrs police at the corner and no young girls there in that building. I wanted to let you all know these, and also that this is the first time that we have this kind of problems in 3 years that we have been using the appartment.
If any of you would like to talk with me or Christian about it, or if you have any other recomendation, we will be very happy to meet you tomorrow or on saturday.


Thanks for your patience,
best
Eduardo

Det at flere av oss nevnte det på eksamen ga resultat. Sensor og Jørgen spurte meg dessuten da jeg fikk karakteren, om vi hadde sagt ifra. Jeg sa vi hadde det, men hadde blitt noe møtt med holdningen “men dere er i Argentina”. Noe vi aller er klar over, og vi alle har forventet å blitt ranet her, men da ønsker vi at det skal skje et sted hvor det er mennesker som kan høre oss skrike om noe værre skulle begynne å skje. Vi forventer også å bli plassert på ett tryggere sted når vi reiser gjennom en norsk skole. Jørgen og sensor tok det mer seriøst, og jeg tror de har hatt en finger med i bildet når det gjelder å ha snakke med Eduardo. Så det er bra!

“ukes-krisen”

Jeg, som alle andre, har gått igjennom “ukes-krisen” - dagen da det er en uke til du reiser, du er skjelven og på gråten hele dagen, med jevnlige panikkattakk over å reise fra livet vårt her. For vi har virkelig hatt et liv her, med forpliktelser, oppturer, nedturer, gode venner vi kommer til å savne inderlig og fantastisk mye morro. Først og fremst har det vært herlig å bo sammen med vennene mine hele tiden - vi har hatt så mye morro! Jeg trodde også det skulle bli vanskeligere å bo tre stykker i en så liten leilighet, men nå ville jeg ikke hatt den noe større eller færre mennesker. Utrolig hva man blir vant til og lærer seg å sette pris på. Selvfølgelig er det litt slitsomt de dagene noen ønsker å sove lenge og lyset må være ganske mørkt, eller de gangene du ender opp med å vaske opp gammel oppvask etter andre, men all gleden ved det sitter så mye sterkere. Det er alltid noen der til å høre tankene dine, alltid noen du kan klemme på. Jeg kjenner at det kommer til å bli tøft å skulle sove alene på et rom når jeg er tilbake. Ebbaba og jeg har dessuten dyttet sengene våres sammen, så nå har vi en stoor og deilig seng!

Jeg føler også at veien tilbake til Norge er veien mot et bundet, kjedelig A4-liv, med en fremtid bestående av familie, hus, hund og Volvo. Og kun de neste 6 årene med studier føler jeg meg begrenset, uten muligheten til å leve et liv som her. Ja, jeg vet vi har levd et fantastisk og urealistisk liv på lang sikt. Ingen kan forvente å kun ha toppen 3 timer skole om dagen + litt lekser på ettermiddagen. Men det går mer på stemningen i dette landet. Alle er så mye mer avslappet. Det er mer kultur og kunst i fokus og ikke karriere og Volvo. Det er alltid noe å gjøre, det er alltid noen som er med på å gjøre det og du har alltid råd til. Om det er tango, kino, konsert, museom, park, café eller bar så er det alltid noe eller noen der. Selvfølgelig vet jeg at livet i Norge og tiden fremover ikke vil bli like bundet og rett som jeg ser for meg, men akkurat nå føles det veldig slik, og jeg kommer til å savne denne byen vanvittig mye. Vi har hatt et helt fantastisk liv her, og selv om dere har gjennom Tumblr’en fått et innblikk i alt vi har gjort, tror jeg ingen egentlig helt forstår i hvor stor grad vi har skapt oss et liv er nede, og elsket det!